VM i prosjekt

Hvordan kan mitt første år i Tønsbergprosjektet sammenliknes med VM på ski? spør TPs Lars Pettersvold.

Da jeg kom hit i begynnelsen av februar i fjor, var vi midt i konkurransen for entreprenør og rådgivere. Alt dreide seg om riktige og gode forberedelser, og vi klarte oss gjennom perioden uten bruk av verken astmamedisin eller leppekrem. Men jeg vil nok si at de lange dagene krevde doser med koffein, som lå godt opp mot grenseverdiene.

Forberedelsestiden gikk fort og i begynnelsen av juni var det duket for åpningsseremoni, der vi tok imot våre nye kolleger fra Skanska og Cura. Seremonien inneholdt turer til både Tønsbergs skjærgård og San Fransisco.

Etter sommerferien var det klart for første øvelse: forprosjektet. En typisk intens 15 kilometer som krevde raskt arbeid, samtidig som vi måtte spare tilstrekkelig på kreftene for å komme gjennom hele perioden.

I utgangspunktet hadde vi planlagt forprosjektet som en fristiløvelse. Men i etterpåklokskapens klare lys må vi nok erkjenne at øvelsen ble gjennomført i mer klassisk stil, og avrundet med en forprosjektrapport, tilsvarende det som er gjort i andre sykehusprosjekter.

Noen skøytetak tillot vi oss imidlertid. Blant annet må jeg si at bruken av prosjektlokalene, der alle aktørene var samlet allerede fra tidlig fase, var en relativt ny stil i bransjen.

Så er selvfølgelig spørsmålet om dette ga oss høyere fart enn klassisk stil? Etter min mening er svaret ja. Ved å sitte sammen oppnådde vi bedre samhandling og tempo enn om vi hadde sittet hver for oss og gått diagonalgang hele veien.

Samtidig føler jeg meg sikker på at det er mye å hente. Som en kollega så billedlig beskrev det:

«Vi har tilgang på en V8-er, men jeg er usikker på om vi har klart å fyre på alle sylindrene.»

Jeg måtte jo si meg enig. Og med fortsatt referanse til ski-VM, ville jeg heller valgt en stor, høyteknologisk smørebuss enn en liten og trang bod. Selv om det fremdeles bommes litt med smøringen nå og da i en sånn buss.

På slutten av året og ved inngangen til det nye var det duket for to sprintøvelser. De ble lengre enn noen annen sprint jeg har vært med på, og var uttrykk for at et definert stykke arbeid måtte utføres på kort tid for å få gjennom prosjektet.

Først sprintet vi for å få kostnadene ned på et akseptabelt nivå, det vil si innenfor den velkjente kostnadsrammen. Deretter måtte vi ut på ny sprint for at de endringene vi hadde gjort kunne aksepteres av sykehuset. Og selv om vi hadde noen glipptak underveis, unngikk vi de fatale sporbyttene som kunne ført til knall og fall på oppløpet.

Etter ett år i prosjektet er jeg faktisk en av dem med lengst fartstid her. I løpet av dette året har jeg sett folk komme og dratt videre til andre utfordringer. Denne typen stafett er en krevende, men helt naturlig øvelse både i et ski-VM og i et prosjekt. Forskjellen er at vår stafett vil gå parallelt i hele TPs levetid.

Så her står jeg, og nå er det duket for den virkelige kraftanstrengelsen, den ultimate testen: prosjektets egen fem-mil, også kalt byggeperioden.

Det er dette vi egentlig ønsker å gjøre. Det er smertefullt, men samtidig så utrolig moro. Vi må legge opp en klar plan og taktikk for hele løpet, samtidig som vi vet at vi må være fleksible nok til å åpne for endringer underveis. For ting skjer når vi minst aner det, akkurat som på femmila.

Det er de løperne som vinner femmila – og de prosjektene som klarer å gjennomføre byggeperioden på en god måte – som setter de dypeste sporene etter seg. Den største forskjellen er at det i ski-VM bare er et begrenset antall gullvinnere, mens målet vårt er at alle i prosjektet skal sitte igjen som vinnere!

Lars Pettersvold
Prosjekteringsleder

2018-04-19T08:37:10+00:00