Slutten?

«Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.»  Winston Churchill, 1942

Vi nærmer oss det endelige byggevedtaket (B4). Tempoet er høyt, og det blir tatt mange avgjørelser hver dag. Men dette er absolutt ikke slutten. Etter B4 har vi foran oss fire-fem år med detaljprosjektering, graving, bygging, testing og innflytting.

Det er mange som er stresset på tid nå. Det kan være bra. Vi trenger energi i prosjektet. Vi skal bevege oss mot noe, alltid. Litt som når katten eller hunden beveger seg rundt i huset. Alltid på vei, alltid et mål.

Vi mennesker kan ha en lei tendens til å bevege oss i sirkler når vi ikke finner mening eller mål. Stresse når vi vet målet, og stresse enda mer når vi ikke vet det.  I TP kjenner vi målet og hva som skal gjøres. Nå er det forprosjektrapporten og B4 som gjelder.

To B4 or not to be, that is the question!

Det er tidlig kveld. Jeg sitter på en terrasse i Spania nå, nærmere Afrika, Gran Canaria. Bor på Costa del Kongsvik, sammen med mange av figurene fra serien. Mange rødbrune nordmenn som vil ha en uke med sol, og litt fyll.

Jeg kjenner igjen folk her, har møtt alle før. Noen som prøver å rømme bort fra seg selv – inn i mobilen, boka, ukebladet eller drinken. Noen koser seg sammen med sine nærmeste. Noen utstråler glede. Noen er stressa, triste, likegyldige, og noen vil ikke vise hvem de er.

Med andre ord: Som alle oss oss andre. For vi lever alle våre liv sammen og i ensomhet, i små og store basseng. Så når det begynner å røyne på i TP utover høsten og vinteren, må vi passe ta vare på hverandre. Vi har ingen å miste og trenger all den kraft vi kan få mot målet.

Det er mange glade barn her. Så frie og glade. Det vet jeg etter å ha tilbragt tre dager i barnebassenget med Ingrid på 6 år. Etter litt over en dag kunne hun svømme. For en glede!

Kan du huske den mestringsfølelsen? Tenk om vi kunne vært så glade når vi fikk til noe, helt uten filter. Ok, jeg vet at det heller ikke er langt til fortvilelse når man er en liten kropp. Men små skuffelser går heldigvis fort over, og med litt hvile, mat og drikke er kroppen klar for nye utfordringer.

Tenk å gå forbi Big Room en stormfull høstdag, bli hanket inn av en hoppende glad arkitekt som stolt viste den nye fasaden, eller ingeniøren som jublende kom og sa at hun hadde fikset bærekonstruksjonen på Somatikk? Det hadde blitt mye glede!

For vi får faktisk til svært mye i Tønsbergprosjektet. Jeg vet at mange synes alt tar for lang tid, og jeg innrømmer at vi er litt bak der vi skulle ønske å være. Det syntes Ingrid også etter en dag uten å kunne svømme.

Det sies at et barn kan ha en konsentrasjon i ett strekk som tilsvarer alderen pluss to, målt i minutter. Det blir omtrent åtte minutter for Ingrid.

Jeg håper og tror at vi som voksne har kommet litt lenger. Men konsentrasjonen hos oss er vel heller ikke så lang som vi kunne ønske, og som vi tror. Derfor trenger vi planer og systemer som ikke kveler, men holder på samlet kurs. Husk at vi ikke er alene. Opp mot 70 personer skriver timer hver uke i prosjektet. Det trengs litt plan for å få det til å stemme.

Nå er jeg ved bassenget igjen, med nye utfordringer og nye gleder. I dag er det «Lollo» sin fødselsdag. Han som heter Bernie har jeg ikke sett i helgen. Sikkert permisjon noen dager – kanskje ble det for mye syden?

Vi skal kose oss her hele uken, være i bevegelse og i ro.  Så gleder jeg meg til å komme tilbake til Tønsberg neste uke for å ta fatt på siste etappe fram mot B4.

Ingvald Grindheim
Prosjektstyringsleder

TIDLIGERE TP-BLOGGER
Gå inn i appmenyen og trykk: Tidligere saker
Trykk på undermeny (hake): TP mener

2018-04-19T08:37:18+00:00